Reklamebrosjyre med sorthvittbilde av lydfilmanlegg for kino. Teksten reklamerer for DKF lydfilmapparat med slagordet: Hver norsk kinematograf  Sitt eget lydfilm-apparat!Piano og orkester
Verdensteatret åpnet sine visninger med stumfilmen ”Skjæbnens Søn” eller ”Madam de Thebes Spaadom”. I begynnelsen var stumfilmene kun ledsaget av tonene fra et piano, men etter hvert utvidet Verdensteatret kinomusikken til et orkester av piano, fiolin, fløyte, klarinett, cello og kontrabass – ved større anledninger supplert av andre instrumenter og sang.

Kinostemning fra kuldegropa
Livet som kinomusiker var besværlig. Orkestergraven foran publikum var kald og trekkfull, og ensemblet stilte ofte i yttertøy for å holde varmen. Men det var mer enn kulden som slet på kinomusikerne. Filmene ble bestilt fra Oslo, og når de ankom byen var det sjelden tid for mer enn en prøvevisning før de ordinære visningene. De færreste filmene hadde egenkomponert musikk, så kapellmesteren måtte finne musikkstykker til de ulike scenene i løpet av prøvevisningen: rolige toner til de romantiske scenene, futt og fart til slåsskampen. Disse stykkene utgjorde kveldens spilleliste, som skulle framføres med stor presisjon. I perioden da kinomusikken var framført av kringkastingsorkesteret, kom det protest mot uforutsigbarheten og tidspresset, men filmlogistikken var det lite å gjøre med. Etter hvert fikk kinoen eget orkester. Arbeidsformen krevde naturligvis utmerkede musikere, og arkivmaterialet fra ansettelsesrundene viser at man valgte folk med de beste kvalifikasjoner – selv når disse hadde høyere lønnskrav enn andre dugelige kandidater. Kapellmesteren som ledet orkesteret holdt streng disiplin, noe som i blant var kime til konflikt mellom flammende kunstnersjeler. Kinopublikumet nøt imidlertid godt av et orkester som spilte med stor dyktighet og punktlighet.

Lydfilmen kom som et hurtigtog
Da lydfilmen kom på markedet skiftet kinoene raskt til lydfilmvisning – også i provinsen. Årsaken var enkel: Den teknologiske nyvinningen åpnet så fantastiske muligheter at filmskaperne nesten umiddelbart sluttet å lage stumfilm. Som et resultat skrumpet stumfilmmarkedet til intet i løpet av få år. Den som ville drive kino, måtte ha et lydfilmapparat. Verdensteatret var snare til å områ seg. Kinobestyrer A.S. Hansen dro på rekognosering i blant kinoene på Østlandet, og hans rapport la grunnlaget for innkjøp av Verdensteatrets Klangfilm-apparat, som ble innviet med visningen av ”Prinsegemalen” 3.mars 1931. Lydfilm betydde slutten for kinoorkesteret, og en begivenhetsrik æra i kinoens historie var over.

Rivende utvikling
Filmmediet har vært, og er stadig gjenstand for en rivende teknologisk utvikling. Veien fra filmruller som måtte sveives for hånd fram til avanserte avspillingsmetoder for bilde og lyd har vært kort. I anledning Verdensteatrets 35-årsjubileum i 1951 skrev kinomaskinist Hjalmar Olsen et stykke om kinodriftens tekniske utvikling til jubileumsboka. Olsens originalmanuskript finnes fremdeles i byarkivet.


  

Nettressurser
Tromsø internasjonale filmfestival - TIFF har de siste to årene arrangert stumfilmdager i Verdensteatret.
 

Lesetips fra lokalhistorisk samling:

  • Christensen, Pål og Pedersen, Gunnar: "Kulturbyen Tromsø" Tromsø gjennom 10000 år, bind 3
  • Fremmerlid, Astri: "Verdensteatret - i folkeopplysningens tjeneste" Tromsøboka, den tredje
  • Kinostyrets jubileumsskrift: Tromsø kommunale kinematograf gjennom 35 år
  • Ytreberg, Nils A. Tromsø bys historie II 

Lokalhistorisk samlings bøker er ikke til hjemlån og må leses i lesesalen. Noen av verkene finnes imidlertid til utlån i bibliotekets avdeling for kultur og fakta.