Les ordførerens nyttårstale

Nyttårstale 2001

Det er en glede å kunne ønske godt nyttår til alle som bor eller befinner seg i Tromsø nå på nyåret i år 2001. Vi gleder oss over at julen har gått bra for de fleste av oss og med forhåpentligvis ikke flere skuffelser enn det som måtte ha manglet under juletreet.

Rett før jul ble vi 60 000 innbyggere i Tromsø. Lille Johanne Katrine er den lille jenta fra Tromsdalen som brakte oss inn i denne nye dimensjonen. For det er en forskjell. Ikke bare på grunn av en innbygger fra eller til. Men på at vi får bekreftet at byen vår vokser. At den trekker til seg og holder på mennesker som trengs for oss alle her oppe i polargrensen. Byen vår skal være en fremtidsby. En by hvor barn trives og hvor folk ønsker å bo. Vi må aldri bli et sted som ungdommen reiser ifra og som barn har dårlige minner fra. Det er ikke noe galt at folk reiser bort fra Tromsø for en lengere eller kortere periode i livet sitt. Kunsten er å sørge for at de lengter hjem og vil komme tilbake og dele med oss av sine nyvunne kunnskaper og erfaringer. Det er derfor vi må bygge Tromsø slik at den er god, ikke bare for de av oss som allerede er her, men også for de som ennå ikke er kommet. Vi merker allerede hvordan konkurransen om arbeidskrafta går ut over våre eldre ved at vi ikke greier fort nok å skaffe pleiepersonale til våre eldreinstitusjoner. Her må vi bli flinkere, kanskje særlig fordi dette bare er et forvarsel om hva som vil komme når kampen om fagfolkene hardner til. Det er bare å ta en titt ut av vinduet for å skjønne at vi her oppe må ta dette særlig alvorlig

Og det er ikke bare for oss som bor i Tromsø at dette er viktig. Om vi gjør det bra så vil hele landsdelen dra nytte av det langt inn i fremtiden. For byen vår har en viktig rolle å spille ved å være tilstede i landsdelens liv. Ingen av oss vet hvordan fylkeskommunens fremtid er. Men det som er sikkert er at byer som Tromsø både innholdsmessig og på grunn av sin størrelse vil ha viktige roller å spille for fremtiden i hele regionen Nordnorge. Vi har liksom alt vi Tromsø. Vi er en spennende kunnskaps- og kulturby. Mulighetene for opplevelser er mange enten gjennom et landskjent uteliv som i år også ble belønnet med kulturprisen ved at restauratøren gjennom 50 år Birger Hansen fikk prisen. Eller det dreier seg om å gå en tur tvers igjennom byen i jomfruelig villmark midt oppe på Tromsøya. Og for ikke å glemme sjøen og dens muligheter for opplevelse her i byen og kommunen. Det er et bra sted vi bor på, Tromsø er en flott by, og listen over de som gjerne vil etablere seg her er lang til tross for snømengdene sist vinter. I den forbindelse er det på sin plass og takke de som gjorde en ekstrainnsats for de som trengte det da inngangsdørene og innkjørslene tettet seg til av hardsnø sist ettervinter. Når vi lever her vi gjør er vi ekstra avhengige av hverandre. Det var en hjerteskjærende opplevelse å se eldre mennesker kjempe sin håpløse kamp mot naturkreftene med 4 meter høye brøytekanter rundt seg og ingensteds å gjøre av sneen. Så takk for hjelpen en gang til.

Det er nå gått vel et år siden det var valg i Tromsø og et nytt kommunestyre tok plass for å gjøre sine prioriteringer og veivalg. Det er gledelig å kunne melde at det har gått bedre enn det kunne se ut tidlig i vår da vi fikk melding om overskridelser på flere titalls millioner fra 1999. Penger som var brukt uten at det var dekning på kontoen. Grundig overtrekt konto vil en si. Til tross for dette har det nå helt til slutt i forbindelse med den økonomiplanen som ble vedtatt for snaut tre uker siden lyktes kommunestyrets flertall og finne en balanse i økonomien som gjør mulighetene våre til å lykkes bedre enn på lenge. Uten å gå for mye i detalj med dette må det sies at det var en glede, for meg i alle fall, at vi fikk fremskyndet skoleutbygginga i forholdet til utgangspunktet, at kulturskolen og sør -tromsøya sykehjem er kommet inn i plane ne. Det er satt av penger til ekstra vedlikehold av skoler hvert år i perioden, osv. Og dette har vi fått til uten å ramme satsingen vår på å gjøre Tromsø til den varme kulturbyen den skal være. Vi trenger ikke sette gode formål som oppvekst, kultur og omsorg opp mot hverandre. Vi ser hvor godt de utfyller hverandre. Hvem vil bo i et samfunn som mangler en av delene? Det er tatt et krafttak for å rydde opp i mye som har vært forsømt over år. Men i dette nye ligger det også investeringer for fremtiden i det å bygge en god by for menneskene her.
Jeg er sikker på at også de som stemte imot disse tiltakene i kommunestyret er enige i dette og takker derfor hele kommunestyret for innsatsen.

Jeg vil ikke si at økonomien vår er uten farer. Overforbruk kan igjen ramme fellesskapets husholdning, men jeg håper at vi har klart å inspirere en kultur og en holdning om nettopp dette at kommunes ressurser er fellesskapets ressurser. Og de er de dyreste og viktigske ressursene som fins, for de skal komme dem til gode som trenger dem mest. De som ikke kan klare seg uten.

Noen mener det går for fort. At vi ikke må gjøre alt på en gang, men heller slik som før, litt om gangen. Det kan hende at det for noen i det politiske miljøet ville vært lettere om en hadde fått mer tid på seg. Opposisjonen, de som ikke tar del i den tetteste politiske styringen syns kanskje de ikke får god nok tid på seg til å være nettopp opposisjon. Dette har jeg en viss forståelse for. På den andre siden har vi jo ingen tid å miste. Det er jo så mye å ta igjen. Det ville vært tungt å skulle fortelle elevene som skal på ungdomsskolen på nordtromsøya eller de eldre som søker tryggheten et godt utbygd omsorgstilbud at sykehjemmet eller ungdomsskolen er utsatt. Når det gjelder ungdomsskolen skulle jeg faktisk ønske vi kunne greid å få den et år tidligere.

Nåvel dette ligger i planene og skal gjøres de neste årene. Men det har skjedd en del i det gamle året også. Næringslivet vårt har utviklet seg videre. Det er en glede at det nå ser ut til at det blir utbygging og mer satsing i miljøet rundt forskningsparken i Breivika og telemedisin. Utfordringene her ligger i at dette nye næringslivet mangler risikovillig kapital. Det er vårt håp at myndighetene på nasjonalt plan ser dette og hjelper til. Men det er ingen grunn til å legge skjul på at det også fins kapital i landsdelen og i Tromsø, som ville hatt en stor rolle å spille om den var satset her. Det er her næringslivet i byen skyter nye knopper som skal vokse videre til velstand for oss alle. La dette være en utfordring til vårt lokale og regionale næringsliv i det nye året.

Mye av det spesielle ved Tromsø ligger i det faktum at vi i tillegg til å være en ganske stor by helt i nordverden også er både sentrum og periferi. Det er vel bare vi som virkelig har muligheten til å utnytte dette til å styrke begge deler. Det kan ikke være tvil om at for fremtiden så vil svært mye av verdiskapningen fortsatt være lokalisert i distriktet. Marin produksjon og forskning basert på høy kunnskap må i fremtiden drives i et samvirke mellom by og land. Dette samvirket har vi allerede i Tromsø om vi vil. Dersom vi kjenner vår besøkelsestid og satser målrettet her kan dette bli et vesentlig konkurransefortrinn for fremtiden. Vi har allerede fått frem og vedtatt en havbruksplan dette siste året som vekker stor oppmerksomhet over hele landet. Næringsplan for distriktet har vi også fått til. Men vi må ikke sovne der, men satse målrettet på å gjort infrastruktur som veier og telenett bedre ved hjelp av alle gode krefter.

Vi må heller ikke glemme at tradisjonelt fiske fortsatt står for en betydelig del av verdiskapningen i kommunen vår. Dette må også få betingelser som er til å leve med. Det er mitt håp at fiskebruket i Løksfjord på Rebbenesøya kan opprettholdes takket være iherdig innsats fra flere.

Gledelig for fiskerivirksomheten er det også at fiskerihavner i distriktet og nasjonalhavna i Tromsø nå ser ut til å bli bygget.

Det drives også jordbruk her i kommunen. Om vi virkelig mener alvor med at vi ønsker næringsvirksomhet i distriktet så må vi ta vare på de selvstendige næringsutøverne vi har i landbruket. Utøverne av primærnæringer er selve limstoffet i distriktspolitikken vår.

Jeg vil spesielt rette oppmerksomheta mot en gruppe som ofte blir tatt for gitt. Det er de som har sitt arbeide i kommunen. De gjør en fantastisk jobb. Ikke bare ved å holde byen åpen og sørge for at ting virker. Men tenk på omsorgspersonalet vårt rundt på institusjonene og i pleie og omsorgstjenesten. Jeg fikk sjøl anledning til å se litt av innsiden av dette arbeidet da jeg mista mor mi etter et langt sykeleie sist vinter. Og lærerne. De som tar seg av ungene som er det kommende Tromsø. Jeg vet lærere som gir av seg sjøl langt mer enn det en kunne forlange, men det er jo ikke det dette handler om. Hva en kunne forlange? Nei det handler om å bry seg. Å ha kapasitet som mennesker til å gi til andre for at en sjøl vil det. Må det. Innerst inne er det denne giverkulturen som er den kommunale kulturen. Og jeg kunne like gjerne ha trekt frem andre. Ta de som bygger byen. De som planlegger, måler opp og tegner kartene. De har vært med på å skape denne byen vår. Det må vi aldri glemme. Mennesker som arbeider i kommunen eller i offentlig sektor inneholder svært ofte dette snev av idealisme som vi godt kan takke dem for. Det er herved gjort.

Og i det året vi nå er inne i er det de samme menneskene som skal ut i en omstillingsprosess hvor de virkelig skal få brukt sine kvaliteter. Vi skal omstille både tankene våre og organisasjonen til å yte enda bedre resultater. Når vi sier mer og bedre service for hver krone så mener vi det. Det skal gjøres ved at de administrative linjene kortes kraftig ned og mindre ressurser blir brukt på administrasjon og kontroll av hverandre. I stedet får de ansatte større ansvar og myndighet til sjøl å ta avgjørelser. De innsparte midlene på dette skal gå til enda bedre tjenester for befolkninga. I denne prosessen har de ansatte og den politiske ledelsen forpliktet seg til hverandre for å få resultater. Ingen tror vel at dette kommer til å bli bare lett. Men vi må tåle at det kanskje blir litt verre før det blir bedre igjen. Omstilling inneholder også noen tøffe tak. Det har vi sett allerede, hva fremtiden bringer vet ingen. Jeg tilstår gjerne at tankene mine også går til vår tidligere rådmann. Det er mennesker involvert, Det må vi aldri glemme”.

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke deler den oppfatninga av at ting kunne gått seinere. Som eksempel er det for meg komplett ubegripelig at man fra sentrale myndigheters side ikke greier å tilpasse flyktninge og asylpolitikken til den tiden man lever i. Ikke får man behandlet søknader tidsnok, og man tviholder på at kirkeasylantene skal sitte i kjellerne sine til evig tid, ser det ut som. Hvorfor? Jeg har ikke tall på de henvendelser jeg har gjort til regjeringen om dette. Man har virkelig malt seg inn i et hjørne her. Alt dette står så i motstrid til slik vi oppfatter innvandrere og asylsøkere i Tromsø. For mange er vi en nødhavn. Og det er greit. Men en må kunne stelle seg slik at sjøl de som reiser fra oss igjen, har gode minner fra oppholdet. For øvrig er disse menneskene en stor og viktig ressurs vi ikke ennå har lært oss å ta i bruk. Det er mitt håp at vi skal klare å garantere alle som har fått oppholdstillatelse et sted å bo slik at de ikke skal behøve å slite sund det nettverket de møysommelig har klart å bygge opp rundt seg i sitt nye land, ved å flytte herfra for så å måtte gjøre jobben helt på nytt et annet sted. Det samme gjelder for muligheten til å få arbeide. Der har vi en jobb å gjøre overfor hverandre om hvilke krav vi stiller. Det må være et mål for alle å få flest mulig mennesker i arbeide når de selv så gjerne vil det.

Det er noe med feiring, man blir litt høystemt og vil gjerne trekke frem det vi får til. Det er så lett å stirre seg blind på slikt. Ikke tenke på at det er noen som virkelig sliter med å få endene til å møtes økonomisk, som plages med sykdom, med følelsene sine. Som livet ikke smiler til i dag. Ved tusenårsskiftet i fjor pekte jeg på at nå har vi fått til det meste i tusen år. Det er ikke mengden og kvaliteten av de varene vi lager det står på. Det som alltid har et potensiale for forbedring er våre menneskelige kvaliteter. Kommunen kan være så flink som bare det. Det som avgjør er hvordan menneskene stiller seg til hverandre. At vi gir varme av oss sjøl til de som trenger det slik at det kjennes. At vi skaper trygghet for de svakeste og usikreste av oss. At vår toleranse skaper plass for våre medmennesker.

Med dette vil jeg overbringe lykkeønskninger for det nye året til alle enten de er i Tromsø eller føler seg som Tromsøværing et annet sted.

Til alle: Godt Nytt år