Levende bilder vakte stor interesse på begynnelsen av 1900-tallet. Kinodrift ble attraktivt som inntektskilde, og som medium for folkeopplysning og holdningsspredning. I flere av landets byer levde offentlige og private kinoer side om side, men Tromsø kommune begjærte enerett på visning av film i byen.

Spørsmålet om å opprette en kommunal kino ble behandlet i to komiteer. Den første komiteen vurderte hvorvidt det i hele tatt skulle startes kommunal kinodrift. Da denne la fram en positiv innstilling, fikk en ny komité i oppgave å finne lokalisering. Den andre komiteen kom fram til at der ikke fantes egnede lokaler til leie, og la fram innstilling om at en ny kino måtte bygges.

Da Verdensteatret åpnet, var det levende musikk som ledsaget bildene på lerretet. Kinomusikantenes bidrag var essensielt for stemningen, før stumfilmens slagere ble avløst av lydfilm.

Kinoen skulle være til gevinst for lokalsamfunnet - både gjennom folkeopplysning, forlystelse og økonomiske bidrag til allmennheten.

Våren 1940 invaderte det tredje riket Norge. En tid utover året var Tromsø og det øvrige Nord-Norge ennå fritt, og i denne tiden fungerte byen som hovedstad. Likevel fikk krigsutbruddet umiddelbar innvirkning på kinoen.

Mye film har rullet over lerretet i Verdensteatret – og fremdeles kan man nyte filmvisninger i de flotte lokalene. I Verdensteatrets 35-års jubileumsskrift omtaler kinobestyrer A.S. Hansen utviklingen av kinovisningene som en reise fra markedsgjøgl til atomalderens kunstart nr.1. Hva var det så de viste på kinoen?