Zagreb

I januar 1971 mottok ordfører Kåre Nordgård i Tromsø brev fra sin kollega i Zagreb, Josip Kolar, der det bl.a. sto:

" Først og fremst bruker jeg anledningen til å sende Dem de hjerteligste og kollegiale hilsener. Vi alle her i Rådhuset vårt ble så fornøyde at ved hjelpen av den Norske konsulatet i Zagreb klarte vi å realisere vennskapskontakten mellom tromsø og Zagreb. Vennskapsbåndet mellom Nordmenn og oss Jugoslaverne, stiftet under krigen - er i dag godt kjent for enhver her i landet.

Og derfor er det ikke nødvendig å aksentere at forslaget om vennskapskontakten med Tromsø ble vedtatt av vårt formannskap - enstemmig og med begeistring. Nå står det igjen kun å avtalr videre de nærmeste planer i vårt framtidens samarbeide. .......

På vegne av Zagrebs innbyggerne og meg personlig takker jeg hjerteligst for de hilsener som ble oversendt meg.

Imens jeg venter på Deres svar med forslaget om våre felles samarbeidsplaner bruker jeg anledningen til å sende Dem de beste lykkønskninger i det Nye året."

NB! Brevet var skrevet på norsk, sannsynligvis ved hjelp av tolk - og det gjengis her som det ble mottatt!

Finansrådmann Leif Aune har i sitt saksframlegg følgende motforestillinger når det gjaldt å knytte til seg flere vennskapsbyer ( NB: i saken omtales forresten Murmansk som vennskapsby i den oversikten over disse , mens det formelle vedtaket om dette ble ikke gjort før året etter):

1. Så lenge innholdet av vennskapsbyforbindelsene ikke er nærmere definert, kan nytten av dem være diskutabel.

2. Enhver vennskapsbyforbindelse vil måtte påføre kommunen utgifter så vel ved besøk som gjenbesøk. I en anstrengt økonomi, kan det diskuteres hvorvidt dette er en fornuftig disponering av midler.

3. Jo flere vennskapbyforbindelser en kommune har, desto mindre muligheter vil det kunne være for å utdype kontakten med den enkelte. Det kan derfor diskuteres om det ikke vil gi større utbytte å ha færre vennskapby-forbindelser, hvor kontaktflaten etter hvert kan utvides.

I foreliggende tilfelle foreligger det en klar invitasjon basert på et enstemmig vedtak i Zagreb formannskap.

I et slikt tilfelle bør man, tross nevnte betenkeligheter, akseptere.
Dette bør imidlertid ikke forhindre at omfanget og innholdet av vennskapsby-forbindelser tas opp til en nærmere prinsipiell diskusjon.

Disse momentene kjenner vi jo igjen fra diskusjonene i forbindelse med opprettelse av de siste års vennskapskontakter, men som vi også kjenner igjen, så er det vanskelig å avvise noen som "ønsker å være venner med oss".

Innstillingen til vedtaket fra 29.03.1971 lød derfor slik:

1. Tromsø bystyre vedtar å opprette en vennskapsforbindelse mellom Zagreb i Jugoslavia og Tromsø med sikte på å utdype kontakten mellom de to byer.

2. Vennskapbykomiteen gis i oppdrag - i samarbeide med kolleger i Zagreb - å fremme et nærmere forslag til innholdet av - og formene for den fremtidige kontakt mellom de to byer.

Siden dette vedtaket ble fattet, vet vi jo at det har skjedd store forandringer i Jugoslavia. Landet har vært gjennom flere kriger, og Zagreb ligger nå i Kroatia. Like etter krigen først på 90-tallet, var representanter fra vennskapsbykomiteen på besøk der. Tor Zachariassen skrev en fyldig rapport fra denne reisen, der også tidligere ordfører Alvhild Yttergård var med (da som varaordfører og leder av Vennskapsbykomiteen). Forholdene i et krigsherjet land hadde gjort sterkt inntrykk på dem.

Ellers har det vært svært liten kontakt mellom byene, bortsett fra da fotballaget fra Zagreb møtte T.I.L. i Europa-cupen for noen år siden. Men det er også det eneste.