Forskning viser at barn gjerne får med seg det som skjer, både i nære relasjoner og i nyhetsbildet.

Når det gjelder medieoppslag, får barn gjerne med seg bruddstykker av nyhetene, fra venner og eldre søsken, fra avisenes forsider, fjernsyn og internett. Barn mangler ofte erfaringer, kunnskap og mestringsstrategier for å kunne forstå og håndtere kritiske hendelser og opplevelser.

Foreldre og lærere bør derfor prate med barn om vonde, skremmende tanker og følelser som oppstår i kjølvannet av dramatiske hendelser eller krisepregede nyheter.


Lytt og svar
 
Gode voksenforklaringer kan sammen med åpen kommunikasjon om tanker, følelser og kroppsreaksjoner bidra til å dempe barns uro.
 
Vær lydhør overfor barna, svar på det de spør om, men påfør dem ikke belastninger som enda ikke har nådd deres ører. Du kan spørre om hva barnet tenker på når noen snakker om nyhetene. Du kan også spørre mer direkte om barnet noen ganger blir engstelig og tenker mye på det som har vært i nyhetene.

Understrek at dersom barnet lurer på noe, så er det bare å spørre og du vil svare så godt det lar seg gjøre.


Gode råd, men ingen fasit
 
I etterkant av kritiske hendelser som får stor mediedekning, legges det som oftest ut forklaringer skrevet av erfarne fagpersoner på nettet. Disse er ikke ment som fasiter hva form og innhold angår, men kan gi deg ideer til hvordan du ønsker å formidle informasjon til dine barn.
 
Sørg gjerne også for å planlegge når samtalen skal finne sted, slik at du unngår forstyrrelser og avbrudd.
 
Det viktigste er å være en tilstedeværende, empatisk voksenperson med respekt for barnets opplevelser og forstand.

 
Råd til samtale med barn:
  • Snakk med barnet om det som angår dem.
  • Legg vekt på faktaopplysninger slik at barnet kan begripe det som har skjedd.
  • Gi forklaringer som er tilpasset barnets alder.
  • Prøv å være tydelig og gi konkrete forklaringer for å unngå forvirring og frykt.
  • Lytt når barnet forteller. Ta deres spørsmål på alvor.
  • Ikke krev at barnet skal sette ord på følelser.
  • Vær «til stede» når barnet har kontakt med vonde følelser, men ikke press deg på.
  • Vern om barnets rett til å ha sitt eget perspektiv.
  • La barnet selv komme med forslag til hva som kan hjelpe.
  • Vis omsorg, opptre støttende og skap trygghet.
  • Møt behovet for økt fysisk kontakt og nærhet.
  • Ha mest mulig kontinuitet i voksenkontakten.
  • Gi barnet gode mestringsråd, f.eks. hva de kan si til seg selv, og enkle ting de kan gjøre om noe er vanskelig.
Overnevnte liste finnes også på Udir.no, hvor du kan finne mer veiledning om det å snakke med barn.

Vi anbefaler også «Kan vi snakke med barn om alt» og «Krisepedagogikk» skrevet av Magne Raundalen og JonHåkon Schultz.