Fosterhjem er det hyppigst benyttede plasseringstiltaket blant barn under 18 år. Når barnevernet overtar omsorgsansvaret for et barn, uten eller med foreldrenes samtykke, er dette en krevende prosess, der plasseringen er ment å være mer langvarig. I praksis er en slik prosess krevende for alle involverte.

– Det spesielle i Nord-Norge er at de geografiske avstandene er så store, og omfatter plassering av barn i både Nordland, Troms og Finnmark. Vi ønsker derfor å kunne rekruttere flere til å bli fosterhjem i vårt nærområde, slik at endringen blir lettere for både barnet, de biologiske foreldrene, for fosterhjemmet og for Tromsø kommune, forteller enhetsleder, Aina Isaksen, ved Barneverntjenesten i Tromsø kommune.

Her kan du lese mer om fosterhjemstjenesten i Tromsø


Må passe inn 

Det er Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som leverer statlige barne- og familieverntjenester til hele landet, fordelt på fem regioner.

Fosterforeldre samarbeider med barneverntjenesten i kommunen, og i de fleste tilfellene med barnets familie – om barnets behov og om barnets fremtid.

Noen ganger flytter ikke barna bare vekk fra sin egen familie, men også vekk fra sin egen kommune og sitt eget fylke.

Ikke bare skaper dette en ekstra belastning for barnet, men også for kommunen som har ansvaret for oppfølging av barnet og familien.   

– Når vi har behov for fosterhjem for et barn sender vi søknad inn til Bufetat. De rekrutterer den familien som passer best til det barnet som trenger plassering. Informasjon og beskrivelse av barnet får de av oss, men fordi det er så få fosterhjem i Norge, så kan det dessverre ta tid, lang tid. Til syvende og sist, handler det likevel om at barnet skal passe inn i den familien det kommer til, forklarer Isaksen.

– I noen tilfeller skal også de biologiske foreldrene ha mye samvær med barnet sitt, og da er det alltid en fordel at de ikke bor så langt fra hverandre, tilføyer hun.

I dag er det åtte barn i Tromsø kommune som venter på å flytte inn til en fosterfamilie. Hvor lang tid det tar, før de får seg et nytt sted å bo, kommer an på en rekke faktorer.

– Om barna er over ti år, tar det som oftest lengre tid, fordi disse barna oftere har opplevelser med seg som kan være vanskelige for fosterforeldrene. Vi bruker derfor lengre tid på å finne frem til den gode kjemien, forteller Isaksen.
– Noen ganger er det også slik at barn blir plassert i fosterhjem når de er veldig små. Da er det ofte rus involvert, som igjen har sine utfordringer, supplerer hun.


Tillit og kjærlighet


Stadig flere fosterbarn får bo hos besteforeldre, onkler og tanter, eldre søsken eller andre som barnet kjenner. At barnet får bli i familien eller i nettverket sitt kan være betryggende for alle parter, og overgangen til et fosterhjem kan bli lettere når barnet allerede kjenner fosterforeldrene.
 
Enhetsleder i ressursavdelingen ved Barneverntjenesten, Kathrine Eidissen, forteller at barna som trenger fosterhjem ofte har utfordringer med seg fra oppveksten, som krever både rikelige med kapasitet, tid og energi fra fosterforeldrene.

– Barna har ulike utfordringer, men de har også noen fellestrekk ved at de fleste har behov for å skape nye tillitsbånd, for å bli trygge på seg selv og for å bli trygge i relasjoner med andre. Fosterforeldrene bør derfor kunne gi barnet rom til å være seg selv og kunne møte med kjærlighet, kjærlighet og kjærlighet, sier hun.


Et godt liv


Isaksen og Eidissen mener at Tromsø kommune trenger en rekke ulike mennesker, med forskjellige interesser, til å ta på seg fosterhjemsrollen. Likevel bør de alle ha én ting til felles; at de engasjerer seg for det barnet de tar til seg.

– Behovene er så forskjellige. For noen barn, kan det være trygt å komme til et hjem med eldre og rolige fosterforeldre, mens for andre, kan det være en berikelse å bli tatt med på en rekke aktiviteter i et mer aktivt hjem, opplyser Isaksen.

Men lar det seg kombinere med å ha egne barn fra før?
– Ja, det gjøre det helt klart. Det handler bare om prioritering av tid. Kanskje er det slik at man i en periode må sette seg selv og sine behov litt til side, eller på vent, sier Isaksen.

Hva betyr det for samfunnet vårt, om flere nå ønsker å bli fosterforeldre?
– Det handler om at vi kan gi flere barn de samme mulighetene som andre barn, på et tidligere tidspunkt i livet. Dette er barn som har opplevd ulike former for omsorgssvikt og som derfor har et stort behov for kjærlighet, trygghet og tillit. Får de dette i et fosterhjem, kan en slik endring hjelpe dem inn i et godt liv, avslutter Aina Isaksen.  

Her kan du lese mer om Barneverntjenesten i Tromsø kommune 

Foto og tekst: Henriette Leine Wangen