– Arbeidet med utviklingsprogrammet i helse og omsorg har vært det mest spennende jeg har opplevd, men det har også vært svært krevende. Det er selvfølgelig tøft å ha det økonomiske overforbruket hengende over seg. Samtidig ser jeg tydeligere og tydeligere årsaken til situasjonen som kommunen nå har havnet i, og jeg vet derfor mer om hva som skal til for å kunne endre denne tilstanden, sier avdelingsdirektør i avdeling for helse og omsorg, Trond Brattland.

Tromsø kommune deltar i storbynettverket ASSS – Aggregerte Styringsdata for Samarbeidende Storkommuner. Kommunene Bergen, Fredrikstad, Bærum, Oslo, Drammen, Kristiansand, Stavanger, Sandnes, Tromsø og Trondheim inngår i nettverket.

ASSS-rapporten for pleie og omsorg (2018), som er en sammenligning av disse kommunene, synliggjør at Tromsø kommune har grunnleggende utfordringer i helse- og omsorgstjenesten når det gjelder ressursbruk og innretning av omsorgs-/tjenesteprofil.

I «Handlings- og økonomiplan 2019-2022», er forebyggende arbeid og tidlig innsats belyst som de viktigste tiltakene framover. Planen viser også til mål og satsningsområder som er nødvendig for å starte den økonomiske snuoperasjonen.


Men hvordan skal dette gjøres i praksis? Hva er gjort hittil? Og hva har avdelingsdirektøren lært i prosessen? 

Les mer: Handlings- og økonomiplan 2019-2022
 

Her kan du lese et intervju med Trond Brattland – om dagens situasjon og om hans visjoner for fremtiden.
 

Hvordan oppsummerer du dagens økonomiske situasjon i avdeling for helse og omsorg i Tromsø kommune?

– Helse og omsorg rapporterer 250 millioner kroner over forventet budsjett på nåværende tidspunkt. På driftsnivå sammenlignet med de sammenlignbare kommunene, lå vi 25 prosent over estimert ressursbehov i 2016. Disse tallene tydeliggjør at vi bruker en god del mer penger på drift enn det de aller beste av disse kommunene gjør.

Etter kommunens evaluering av ASSS-rapporten, hva mener du er hovedgrunnen til avdelingens overforbruk?

– Evalueringen viser at Tromsø kommune bruker mindre penger enn de sammenlignbare kommunene i undersøkelsen på tidlig innsats og forebygging. Dette medfører større omsorgsbehov, noe som gir økt ressursbruk og høyere enhetskostnader. Dette gjelder også lavterskeltilbud innen rehabilitering, som eksempelvis dagsenterplasser. Til sammenligning med Kristiansand kommune hjelper vi en mindre andel av befolkningen, men når vi først gir, så gir vi masse. Det er akkurat som om vi venter for lenge i brukernes sykdomsforløp. De andre kommunene derimot, er flinkere til å forebygge sykdom i befolkningen, derfor unngår de å måtte gi så mye tjenester senere i sykdomsforløpet. Det er sannsynligvis dette som er hovedårsaken til at vi har en høyere ressursbruk enn de andre kommunene. Vi har alltid visst at forebygging er viktig, men etter at vi gjennomførte en sammenligningsanalyse av forskjellene mellom Kristiansand, Drammen og Tromsø, ser vi at dette også er avgjørende for kommuneøkonomien.

Hva kan dere lære av de andre kommunene i storbynettverket når det gjelder drift?

– Kristiansand er veldig gode på ressursbruk i helse og omsorg, og har arbeidet systematisk med helseforebyggende arbeid de siste tjue årene. Om vi hadde driftet likt som Kristiansand, kan vi estimere at vi hadde brukt 300 millioner kroner mindre enn det vi gjør i dag. Kanskje også 400 millioner kroner mindre. Dette er dessverre informasjon som ikke var kjent for oss da «Forbedringsprogrammet» ble etablert. Når vi skal begynne å snakke om hvordan vi skal spare 300 millioner kroner, må vi nøye vurdere hvilke tiltak som faktisk har effekt. Vi kan selvsagt spare noe ved å øke effektiviteten, men langt fra nok.

I hvilke brukergrupper har dere størst forbedringspotensial i ressursbruk?  

– Det er i hovedsak tre store hovedgrupper; eldre, utviklingshemmede og rus- og psykiatri. I den første gruppen, er målet å hjelpe de eldre tidligere i sykdomsforløpet, altså når de begynner å bli syke. I den andre gruppen, foregår det et enormt arbeid med omorganisering av de fire enhetene. Det satses i økende grad på aktivitet, og målet er at brukerne skal få flere aktivitetstilbud og arbeidsmuligheter. Vi ser at arbeidet som DREIS holder på med, er svært effektfullt. Her er nok både mestring og utfordringer viktige nøkkelord. I den tredje gruppen, jobbes det etter beste evne, men det eksiterer ikke et kraftfullt rehabiliteringsopplegg for denne gruppen. Hovedmålet er å få flere i denne gruppen ut i arbeid og vekk fra rus. Et ønske for fremtiden, er derfor å bygge opp en rehabiliteringsinstitusjon – en institusjon som kan hjelpe folk ut av rus. Dette vil gagne både individet og samfunnet. Det er nok i disse tre gruppene at vi ikke er gode nok, slik som situasjonen er i dag.

Hvilke endringer må til i fremtiden helsetjeneste? 

– Vi har startet arbeidet med fremtidens helsetjeneste for hjemmeboende, som er en omlegging av måten vi drifter på i dag. Denne endringen innebærer å gjøre folk i stand til å klare seg selv, i større grad enn tidligere, ved at de blir friskere. Dermed handler det ikke bare om å gi tjenester til de som er blitt syke. Ved at folk blir friskere, blir også ressursbruken i helse og omsorg lavere. Det vi ser i hjemmetjenesten, er at vi må ha et større fokus på rehabilitering. Dette innebærer også en kulturell endring, holdningsendring og kompetanseendring i tjenesten. I tillegg er det en nødvendighet at vi blir mer tverrfaglig i måten vi arbeider på.

Kan dette på sikt også påvirke antall sykehjemsplasser? 

– På sikt kan behovet for sykehjemsplasser gå ned, om vi klarer å få en friskere befolkning. Det handler om å sette inn tiltak tidligere og drive systematisk arbeid for å få folk friskere. Det handler også om å sikre at vi klarer å oppdage sykdom før sykdommen blir kronisk. På den måten kan vi redusere behovet for sykehjemsplasser.

Et tema som har fått økt oppmerksomhet i kommunesektoren den siste tiden er innbyggermedvirkning. I Tromsø kommune er det blitt nedsatt et eget utvalg som ser på temaet innbyggermedvirkning med særlig oppmerksomhet rettet mot politiske prosesser. Hvordan skal du i større grad enn tidligere implementere innbyggerinvolvering i helse og omsorg?

– Overordnet strategi for helse og velferd skal til politisk behandling om ikke lenge, og her er innbyggerinvolvering ett av de viktige momentene. Strategien tar utgangspunkt i en ideologi som knytter seg til salutogenesen, en teori om hva som gjør at folk holder seg friske. Teorien handler om hva som fremmer god helse, mestring og velvære hos individer. Slik sett, er denne teorien det motsatte av patogenese, som vektlegger årsaken til sykdom. Med nøkkelord som kompetanse, relasjon, anerkjennelse og mening i møte med innbyggerne/brukerne, ønsker vi å styrke disse faktorene hos innbyggere og underbygge innbyggernes selvstendighet.

Hvordan skal dette utføres i praksis? 

– Det handler om å kartlegge innbyggernes verdier og ønsker. Det vi opplever er at brukere ofte ønsker nøkterne endringer i eget liv. I praksis skal kartleggingen gjøres i møte med brukere, og alt skal journalføres. Det handler om å ta innbyggerne på alvor og å lytte til brukerne, slik at flere kan få oppfylt sine drømmer.

Tromsø kommune har et høyt sykefravær både i kommunehelse og pleie- og omsorgssektoren. I 2016 var sykefraværet henholdsvis på 13,7 % og 10,8 %, – langt over snittet i ASSS kommunene. Hvordan arbeider dere for å senke dette?

– Vi arbeider med å utvikle en HMS-plan, for i større grad å kunne skape gode arbeidsplasser, der folk trives. Dette innebærer et systematisk arbeid for å lage helsefremmende arbeidsplasser. Avdeling for helse og omsorg har mange utfordringer når det gjelder HMS. At ansatte utsettes for vold og trusler er sannsynligvis den største, men det at vi gir helsetjenester i private hjem byr på utfordringer. Da blir det private hjemmet en arbeidsplass, hvor ansatte har krav på et forsvarlig og godt arbeidsmiljø. Dette må vi kunne håndtere. I tillegg skal vi sikre systematisk oppfølging av sykemeldte.

Mangel på differensierte, tilpassede boliger og helsebygg med god standard er en annen stor utfordring for utvikling av helse- og velferdstjenesten de kommende årene. Men hva synes du om det nye Otium bo- og velferdssenter som ble åpnet nå i høst?

– Det er et fantastisk bygg og ikke minst et etterlengtet bygg. Bygget legger til rette for å utføre gode tjenester, spesielt for demente brukere. Det inneholder mye velferdsteknologi som det skal bli spennende å se effektene av. Om teknologien også fører til mindre ressursbruk, blir spennende å se. Vi kommer til å ha glede av Otium i mange år fremover.

På det litt mer personlige plan: Da du gikk inn i denne stillingen for to år siden, visste du da at det kom til å bli en tøff prosess?

– Jeg sa det allerede i jobbintervjuet, at jeg angivelig kom til å kjenne på en konstant følelse av ikke å strekke til. Det hadde jeg dessverre rett i.

Da du ble ansatt som ny avdelingsdirektør i helse og omsorg i november 2016, uttalte du et ønske om å snu det økonomiske overforbruket i avdelingen. Hva føler du selv at du har bidratt til hittil?

– Vi har blitt mer målrettete og handlekraftige. Det har skjedd mye utvikling de siste par årene, det er gledelig å se. En del av disse endringene har vært vesentlige, både for kommunen og innbyggerne. Likevel har ikke alle igangsatte tiltak hatt den effekten vi ønsket ennå. For en del av tiltakene, forventer jeg likevel at effektene vil synes det neste halvåret. Jeg ser at prioriteringene og rekkefølgen på ulike tiltak kunne ha vært annerledes, og angivelig burde vi ha startet med forebyggende tjenester.

Det er lett å være etterpåklok, men det er vel også mye læring i slike endringsprosesser?

– Det innebærer definitivt mye læring, men den økonomiske situasjonen må uansett snus, og nå må vi stå i den tunge tiden.

Er du fortsatt villig til å stå i denne situasjonen, og hvordan er motivasjonen din i dag?

– Ja, jeg må forholde meg til situasjonen slik den er. Jeg er fortsatt motivert, og så lenge jeg har tillit, så skal jeg stå i det. 

Synes du dette var spennende lesning? Da kan du lese om kommunens aller viktigste satsingsområder for å oppfylle kravene om kostnadsreduksjon og økonomisk bærekraft her
 
FOTO OG TEKST: Henriette Leine Wangen